|
Det er av åpenbare
grunner umulig å beskrive hele familien Loricariidae
i èn artikkel. Derfor har jeg valgt ut en
gruppe av maller med sugemunn som jeg vil konsentrere
meg om. Ved å bruke det seneste klassifiseringssystemet,
godkjent og brukt av de fleste vitenskapsmenn, kan
Loricariider deles inn i følgende fem underfamilier:
1. Ancistrinae (Ancistrus)
2. Hypoptopomatinae (dwarf plecos)
3. Hypostominae ("common" plecos)
4. Loricariinae (whiptails)
5. Neoplecostominae
Neoplecostominae er ukjent for de fleste akvarister. |
|
Tysk til engelsk oversetters notat:
Populærnavnene til disse fem gruppene er de
vanlige brukte engelske navnene. De direkte oversatte
tyske populærnavnene er verdt å ta med
ettersom de beskriver hver enkelt underfamilies
særpreg godt. Hypoptopomatinae kalles Ohrgitter-Harnischwelse,
Øregitterpleco, henviser til hodebeina til
fisken som er perforerte. Hypostominae kalles Schilderwelse,
panserplate pleco, og Loricariinae - Hexen, Nadel
& Störwelse (hekser, nål og størmalle).
Pleco kalles generelt Harnischwelse, hvilket direkte
oversatt betyr hornete malle. Først trodde
jeg navnet refererte til de nesten ananasskallignende
utvekstene på huden, men etter videre etterforskning
fant jeg den eksakte meningen til å være
brynje, så den kalles altså Brynjemalle.
Catzenfisch (catfish) brukes ikke og høres
merkelig ut for tyskere. [ Ed. Kattefisk blir jo
også helt feil på norsk.] |

|
Så Loricariider fra gruppen
Ancistrine er fokus for denne artikkelen, nærmere
bestemt oppdrett av disse artene, som jeg har holdt
i en del år nå. Jeg vil begynne med
å beskrive hva som er typiske kjennetegn for
underfamilien Ancistrine. |

|
Underfamiliens navn kommer fra det
greske ordet "agchistron" eller "agkhistron"
som betyr ”skarp pigg”. Dette er et
karakteristisk trekk hos Ancistrine-maller. Representanter
fra denne familien har et konkavt område mellom
gjellelokkene hvor det vokser pigger eller ”barter”
(odontodes). Hos noen av medlemmene i denne underfamilien
er odontodene veldig kraftige og buet, mens hos
andre er de lange, glatte og tynne. Akvarister som
holder denne typen vil kunne få ubehagelige
erfaringer på grunn av odontodene! Hvis fisken
blir fanget med håv vil den sperre ut odontodene,
og vil derfor som oftest bli hengende fast i håven
på grunn av mothakene odontodene er utstyrt
med. |

|
Artene i underfamilien Ancistrinae
leker uten unntak i huler. Hannen vil vokte klasen
med de hvite eller gulaktige eggene, som typisk
består av relativt få egg med en diameter
på 2,5 til 5 mm. Hannen har ansvaret for eggene
til yngelen er klekket og ferdig med eggeplommen.
Yngelen har en stor eggeplomme som gir de næring
i flere dager, og de forlater ikke hulen før
den er brukt opp. Først da er pliktene til
hannen over. |

|
Hvis du har planer om å oppdrette
disse fiskene er det en del ting som må på
plass for å lykkes. Første betingelse
er at begge kjønn er til stede. Dette kan
synes åpenbart, men det er ikke alltid like
lett å forsikre seg om at man har klart dette.
Disse fiskene er ofte dyre i innkjøp, slik
at de fleste ikke uten videre kan kjøpe mange
nok til å satse på at oddsen for at
begge kjønn er tilstede er i ens favør.
Det er derfor veldig viktig at man klarer å
se forskjell på hann- og hunnfisker. Når
en Ancistrus hann blir kjønnsmoden vil han
utvikle mange og tydelige antenner på hode
og snute. Ancistrus-hunner vil kun utvikle små
antenner rundt munnen. Å se forskjell på
Ancitrusartene er forholdsvis enkelt, men det er
dessverre ikke alltid tilfelle hos medlemmer i underfamilen
Ancistrinae. |

|
Tentakler utvikles ikke av noen andre
enn Ancistrusartene. Det er likevel mange andre
kjennetegn på kjønnsforskjeller man
kan se etter. Odontodal vekst er en pekepinn man
kan bruke for å se forskjellen på en
hunn og en hann. En nærmere undersøkelse
av Odontodal vekst på fiskens kropp avslører
en kalsiumrik konisk struktur som kan minne om tennene
på en kam. Odontodal vekst finnes på
benplatene over hele fiskens kropp, på alle
finnestråler og overflaten på hodets
benvev. Fiskens skinn har derfor en meget ru overflate,
nærmest som skinnet til en hai. Hvor kraftig
den odontodale veksten er vil variere fra art til
art. |

|
Hos mange Loricariider finner man
kraftig odontodal vekst i området rundt hodet,
på finnestrålene og bakre del av kroppen.
Hannene utvikler ofte spesielt kraftig odontodal
vekst i leksperioden, særlig mellom gjellelokkene.
Hunnene vil ha mindre odontodal vekst sett i forhold
til hannene. Hos noen arter er dette veldig tydelig
å se, man vil kunne se lange pigger som stikker
ut fra nedre del av gjellelokket. På bildet
vises hodet til en fullvoksen L66, hvor man tydelig
ser kraftig odontodal vekst mellom gjellelokkene. |

|
Den første strålen på
brystfinnen er tykk, og ofte dekket av små
spisse takker. Hvor kraftig veksten er varierer
fra art til art og ofte mellom kjønnene.
Hannen har den kraftigste veksten. Fisken på
bildet ble fotografert kort etter at han ble fanget
i Rio Tefè, og viser ekstremt sterk odontodal
vekst på brystfinnene. Hunner på samme
størrelse hadde ingen odontodal vekst på
brystfinnene. |

|
Hos noen slekter, som for eksempel
Peckoltia, Panaque and Hypancistrus, vil man kunne
se odontodal vekst i form av små pigger også
på bakre del av kroppen, og da særlig
i leksperioden. Peckoltia-paret på bildet
er fra Nord-Øst i Brasil, men ikke typeidentifisert.
Man kan tydelig se kjønnsforskjellen på
grunn av den odontodale veksten på kroppene
til dette paret, men det er likevel ikke vanlig
at arter i Peckoltia eller Panaque-familien viser
så kraftig vekst som disse to. De fleste hanner
vil likevel ha korte pigger på tykkelse med
et hårstrå på den bakre delen
av kroppen. Det vil ofte være lettest å
se disse hvis man får se fisken i en slik
vinkel at lyset reflekteres i hårveksten.
|